Nå var det virkelig. Da jeg førte ham opp i går, visste jeg det ble til slutt kommer til å skje. Jeg ville ringe Melanie og fortelle henne hva som foregikk, for å be henne mellom hulking å være der med meg, å spørre henne råd, å gni den i ansiktet. Jeg ville løpe, jeg ønsket å få dette over. Og jeg ville ligge ved siden av Bobby og få ham gjøre myke milde kjærlighet til meg og fortelle meg at jeg var hans for alltid. Idet han lukket døren bak seg, snudde jeg til ham. Han tok meg i armene og gikk meg bakover i sofaen, min mors sofa. Der lå han meg ned og begynte å kysse meg igjen.

Bobby not mine brystvorte spøkefullt. "Du lukter godt, hvisket han, som hans hånd sirklet min lille haugen av kjøtt. Jeg kunne ikke snakke. "Du smaker godt, også."

Jeg skjøv brystet mitt ytre, i håp om å gjøre opp for det jeg manglet i størrelse med iver. Og mens han slikket, og foret og fondled min erect nipple, følte jeg et rush mellom beina mine som tok resten av pusten min unna.

"Ooooooh, jeeze, Bobby hvisket jeg. Min stemme var quavery. Jeg kunne knapt presse ordene ut. Hele universet mitt var sentrert om at plassen under min mage som bare hadde hittil vært et instrument for frustrasjon, helt siden jeg fikk min første hele perioden. Nå var det slik at alle slags andre problemer. Jeg håpet jeg var ikke blødning.